Arbeidet med denne boken startet for min del for ganske nøyaktig et halvår siden, da jeg på Lillehammer bibliotek fikk mail fra Christopher Bollyn med de første kapitlene av Solving 9/11. Jeg lå i telt i skogen rett over Bankgata under litteraturfestivalen der i mai. På dagtid var jeg nedom sentrum for å dele ut flyers for lørdagen. Litteraturfestivalens tema var «Sannhet», og 9/11 Truth Norge hadde invitert professor Niels Harrit, nanokjemiker ved Københavns Universitet, til å komme og holde foredrag om sprengningen av World Trade Center 7 og funnet av sprengstoffet nanotermitt i støvet på Manhattan.

3000 dager etter den 11. september 2001 er massemedia såvidt begynt å snuse på saken. De har ment og ment og ment i åtte år at det måtte være Osama bin Laden og al-Qaida som konspirerte for å ramme New York og Pentagon. Bevisene peker imidlertid i en litt annen retning.

Kan det ha vært Ehud Barak og Mossad som sto bak historiens grusomste terrorhandling? Christopher Bollyn stiller i alle fall spørsmålet, og fremlegger et hav av indisier for at planene ble klekket ut i Israel. Bollyn var blant de aller første som begynte å gå 9/11 nærmere etter i sømmene, og hans grundighet, utholdenhet og ståpåvilje er det bare å ta av seg hatten for. Idag lever Chicago-mannen Bollyn, som også har studert ved Universitetet i Bergen, som politisk flyktning i Estland, sammen med kone og barn. La oss håpe det ikke blir så lenge til de kan vende tilbake til hjemlandet.

For oss aktivister som ønsker oss en bedre verden, startet 00-tallet, tiåret vi nå snart har lagt bak oss, med Seattle-opptøyene den 30. november 1999. Det var her folk klarte å stenge et WTO-toppmøte for første gang, og det var også her aktivistnettverket Indymedia ble født. Slagordet dengang var «Don’t hate the media – become the media».

I lys av de 3000 dagene som nå er gått siden 9/11, der massemedia bare har overgått hverandre i oppgulp av George W. Bushs gamle konspirasjonsteorier, og i hån og forakt mot alle som våget å stille kritiske spørsmål, er det åpenbart at det gamle aktivistslagordet må revurderes. Vi bør forakte og avsky massemedier som ikke tør grave i århundrets største skandale. Og vi kan ikke lenger overlate centercourten og samfunnsdebatten til de største løgnerne blant oss. Vi må slutte å narre oss selv med at vi har ytringsfrihet på de mange bittesmå bloggene våre, og forlange pressedekning av viktige saker.

Når WTO har åpnet sitt Geneve-møte på tiårsdagen for Seattle, og når aktivistene litt senere og litt lenger nord blir bøtelagt og fengslet under Klimatoppmøtet i København, er det aktivistiske 00-tallet over. Både 9/11 og sannhetsbevegelsen har i stor grad satt sitt preg på det, men den revolusjonære avsløringen og endringen kommer nok først på 10-tallet. Mediene har all grunn til å skamme seg over dette.


Torstein Viddal
Oslo 28. november 2009

PS: Last ned 9/11-koden idag; http://bit.ly/AskBT2 - Read & Seed!

No comments?! It took me a long time, you know!

Ville vært kult om noen av dere ville enten blogge om den eller skrive en anmeldelse / recension.

Med den bilden du har valt så skulle man kunna tro att du beskyller Israel för 911, har jag rätt?





Passar extremt bra för Massmedia att ta såna här exempel och sen beskylla hela sanningsrörelsen för att vara antisemiter, hur grammatiskt och ideologiskt fel det än är så kan det lura den stora skaran med naiva medborgare..

Quote:

Ja det där är att peka med hela handen i en riktning vilket är helt förkastligt då vi vet att det finns andra som pekar åt andra håll (i plural)...

TeBe og Gaston; om dere leser boken, så ser dere at covergrafikken ikke er helt tilfeldig valgt. Israel er vel heller ikke et antisemittisk land? Mener det må gå an å nevne Israel uten å være en antisemitt.

Jeg oppfatter heller ikke forfatteren av 9/11-koden som noen antisemitt. Men det er klart, det passar extremt bra för TeBe att ta såna här exempel och sen beskylla hela sanningsrörelsen för att vara antisemiter, hur grammatiskt och ideologiskt fel det än är...

Det finns ingen anledning att skriva 9/11-koden på en israelisk flagga när det inte var en ensam israelisk operation. det är bara idiotiskt. stop it.

Tree, hvis du leser det første av de tre forordene i 9/11-koden, vil du se at forfatteren mener 9/11 ble planlagt og finansiert fra Israel. Ergo finnes det også rikelig med anledning til å gjenspeile dette i bokomslaget.

Sålangt har folk i denne tråden bare pratet om coveret. Hva med å lese i alle fall første kapittel i en bok før dere feller dommer?

Boken er på hele 557 sider, så det er liksom more to it enn akkurat bare coveret.

Jag ska läsa den, den är säkert bra - men Elensky kommer säkert vifta med den i nån debatt och säga "Titta!" och jag vet inte...färre kommer nog köpa den med. Omslaget skulle kunnat användas till så mycket annat...det finns så många bilder som skulle kunnat väcka mer nyfikenhet hos folk, typ som dessa:
http://aal77.com/pentagon_911_book/first_floor_areas.jpg
http://desip.igc.org/pentagon_montage.jpg
inte just dessa kanske och jag vet ju inte om boken handlar så mycket om tekniska frågor kring pentagon...men hade jag varit förläggare hade jag spånat åt det hålet.

Quote:

Den här bilden visar inte att planet gick genom 3 ringar, den visar bara den ena...fusk.

http://aal77.com/pentagon_911_book/first_floor_areas.jpg

Så här såg det ut.. http://i50.tinypic.com/erl6q9.jpg

Hei AladdinSane!

Om Elensky skulle vifte med denne boken i TV-ruten, kommer jeg til å spise hatten min! Elensky vet nemlig meget godt hva som tjener hans sak og ikke, og å så mye som vifte med en bok som 9/11-KODEN så mer enn én annen person ser den, regner jeg for å være helt og 100% utelukket for Elenskys zionistiske prosjekt.

I could be wrong, though. Menneskene forundrer en undertiden... :)

Ettersom jeg selvsagt har lest gjennom hele boken (med unntak av appendixene, da) før jeg gikk igang med oversettelsen, kan jeg gå god for at det (i hoveddelen) ikke fins spor av det vanlig fornuftige mennesker kaller antisemittisme eller jødehat.

Men om Elensky definerer jødehat som kritikk av israelsk politikk, da er dette en 557-siders telefonkatalog for jødehat.

Men Elensky har en begrepsbruk som ikke er av denne verden. Jeg skal sende ham en kopi av boken, så får vi se om det går som du frykter. Jeg tviler som sagt sterkt.

T>

"vil du se at forfatteren mener 9/11 ble planlagt og finansiert fra Israel"

Det stämmer inte. man kan inte säga att ETT land finansierade och planerade 9/11 när det var flera stycken länder inblandade. 9/11 var INTE en Mossad operation, globalisterna använde sig bara av mossad agenter.

Jag har inte läst boken så jag vet inte vad den säger, men om den säger att det var Mossad som låg bakom hela attacken så är det propaganda.

Tree, du kan ikke både si at du ikke har lest boken OG at det ikke stemmer at forfatteren mener 9/11 ble planlagt og finansiert fra Israel.

Det stemmer at forfatteren (Bollyn) mener 9/11 ble planlagt og finansiert fra Israel. Hvis du skal fornekte ting her, så må det bli noe annet.

Jag förstår att han menar det, men vad jag säger är att han har fel. 9/11 var inte en Mossad operation.

Om du har läst boken så kan du ju berätta vad det står i den, skyller han hela attacken på Mossad eller erkänner han att dom bara blev använda av globalisterna?. om han inte erkänner det så är boken propaganda som försöker skylla attacken på israel, och det är sånt trams som gör att journalister har något att skriva om.

Jag vet att Mossad var inblanade i attacken, det var antagligen dom som placerade ut alla bil bomber nära WTC. Men dom var inte hjärnorna bakom attacken.

Tree, heller enn å gjenfortelle hele boken på 557 sider her, vil jeg anbefale deg å laste den ned og lese den selv.

Her kan du laste den ned: bit.ly/AskBT2 (BitTorrent)

Jag vet inte vad man ska tycka och tänka om denne Bollyn.. Verkar vara lite cointelpro över honom, han är en av dessa grupperingar/individer som bara stirrar sig blinda på Israel/Sionisterna och ger dom skulden för ta mig faen allt..

Bush är ingen sionist
Cheney är ingen sionist

Dessa två borde t.e.x. redan vara åtalade för högförädderi men listan kan fyllas på med nästan hela kongressen och senaten för den delen.. Sen kan man titta på vart dom har fått sina ordrar ifrån..

TeBe, jeg hører hva du sier. Tar det med i betraktningen, absolutt.

Jeg tror de fleste vil regne Bush, Blair, Cheney etc som politiske zionister. Jeg vet ikke helt hvaslags zionistbegrep du holder deg med?

Elensky sa i ett av de svenske TV-programmene som nå vel hele 9/11-skeptikerbevegelsen i Skandinavia har sett på YouTube, at «zionist» «egentlig» er et dekknavn for «jøder». Vel, det er hans teori, og hans språkforståelse.

Det fins zionisme! Blant annet er den rådende politikken fra Knesset de siste 20(+) årene politisk zionisme. Og USAs Israel-vennlige utenrikspolitikk regnes av de fleste som zionistisk. Samme med UKs.

Vi kan ikke la denne Elensky få bestemme hva «zionist» betyr! I så fall blir jo all zionismekritikk det samme som jødehat.

Hvilken selvfølgelig blir helt latterlig.

Jag måste bara säga en sak ur personlig synpunkt.
Jag har hela tiden varit som hemorojden i arslet på saker som kan beskyllas för att vara antisemitiska här på forumet, vilket har gett mig en hel del ovänner. Allt för att ingen ska kunna kalla vaken för antisemitism...

Sen kom Kalla Fakta i TV och det jag varnat för var ett faktum, dock inte lika utmålat som jag väntade mig.

Varför var alla så arga på mig då, men TeBe kan säga samma sak i mindre ord nu efteråt.

Det är som om ni sköt på pianisten.

observera dock att det är israels flagga, zionosm, inte semetism.

Inte för att jag beskyller zions stat för att vara bakom 911, men ingen gillar väll israel?

leve palestina!

Det er veldig lett å sympatisere med palestinerne i den israelsk-palestinske konflikt. Selv har jeg aldri vært i tvil, ikke én dag.

De som ikke har sett dokumentarfilmen om drapet på Rachel Corrie - som vistes her i Oslo på Film Fra Sør i høst - bør få sett den snarest.

http://video.google.com/videoplay?docid=5607228882556373821

Her er forresten også neste forord fra «9/11-koden»:

Forord ved Glen Stanish

Sannheten marsjerer videre

Av Glen Stanish

Den 11. september 2001 er, i likhet med 7. desember 1941, en sorgens dag i historien. Post-9/11-perioden er en av de tristeste i amerikansk historie. Den har imidlertid på mange måter gitt det amerikanske folk en langsom og smertefull oppvåkning.

Som profesjonell pilot for American Airlines, fikk jeg 9/11-angrepet litt for nært innpå kroppen. Jeg var halvveis i en firedagers tur og overnattet i sentrum av Fort Worth den 11. september. Som så mange andre amerikanere den dagen, våknet jeg opp til nyhetene om de sjokkerende angrepene. Og som de fleste amerikanere var jeg en kort periode etter angrepene i en tilstand av shock and awe.

Kort tid etter angrepet ble vi informert av våre folkevalgte og media om at vi var blitt angrepet av Osama bin Laden og al-Qaida, fordi de ikke likte vår frihet. Ganske enkelt, men helt uten noe troverdig politisk motiv. For dem som tenker litt lenger enn det vi blir fortalt, og dypere om årsakene til krig – grådighet, kort og godt – var denne forklaringen vanskelig å svelge. Det var som om president George W. Bush hadde gitt oss en firkantet kloss, og uansett hvor hardt vi prøvde, kunne vi ikke få den til å passe inn i det runde hullet. Jeg antar forfatteren av denne boken, Christopher Bollyn, kan ha gått gjennom den samme tankeprosessen.

Min egen personlige oppdagelse av sannheten om 9/11 begynte med Bollyn. Jeg hadde abonnert på en avis, American Free Press, der han var fast reporter. Jeg satte pris på Bollyns artikler, hans grundige research og åpne og ærlige væremåte. Det var like etter 9/11 at jeg leste en av Bollyns artikler om åstedet for krasjet til United Airlines Flight 93 i Shanksville i Pennsylvania. Han beskrev hvordan mange øyenvitner, blant dem Shanksvilles ordfører, rapporterte at de ikke hadde sett noen rester etter en Boeing 757. De sa ting som at det ikke var noen røyk eller ild, ingen biter av skroget, slike ting. Andre rapporter som siterte oppsynsmannen på stedet, fortalte at det ikke var hverken lik eller kroppsdeler der. Da jeg leste disse rapportene, kunne jeg ikke få dem til å stemme med de vanlige scenene fra flyulykker.

Som pilot på rutefly har jeg i en årrekke etter krav fra Federal Aviation Administration (FAA) måttet delta på årlige treningskurs, på noe som kalles Crew Resource Management (CRM). Dette er et studium av flyulykker og hendelser og hva vi som flight crew-medlemmer kunne ha gjort annerledes for å forhindre en spesifikk ulykke. Studiet av flyulykker omfatter typisk gjennomgang av opptakene fra cockpit og flykontrolltjenesten, flightdata-opptakene, samt de veldokumenterte åstedene for ulykkene. Så jeg har studert mange flyulykker i løpet av min karriere.

Det var vanskelig for meg å akseptere rapportene fra Shanksville om denne mangelen på vrakgods fra Flight 93, for etter en flyulykke finner man normalt store biter av flyet. Du har restene av nesten uskadelige motorkjerner, landingsutstyr og haleseksjoner, for bare å nevne noen få av de større delene man ville finne i kollisjonsområdet. Andre vrakdeler du normalt ville vente å finne fra en velkonstruert Boeing 757-maskin, ville vært flere av de plugglignende inngangs- og servicedørene, lasteromsdørene, utgangene over vingene, skrogseksjoner og passasjerseter, hydrauliske tanker og pumper, samt flightkontroller som spoilerpaneler, flaps, slats, balanseror og høyderor. Vrakgods fra kabinen som ville ha overlevd, er nødrutsjebaner, oppblåsbare nødflåter, redningsvester og annet nødutstyr, serveringstraller, toaletter, kaffekanner, ovner, flymagasiner og kataloger. Baggasje, gods og post ville også blitt funnet i de umiddelbare omgivelsene. Dette er ting som øyenvitner og nødpersonell normalt legger merke til når en Boeing 757 kolliderer med terrenget. Midlertidige likhus settes vanligvis opp i nærliggende faciliteter der lik og kroppsdeler bringes og identifiseres av familien til de forulykkede.

Derfor kontaktet jeg Bollyn kort tid etter at jeg leste artikkelen hans, og opplevde vanskeligheten med å forene disse rapportene med min egen erfaring og bakgrunn. Slik begynt mitt personlige vennskap med forfatteren. Bollyn har fortsatt med å rapportere viktige gjennombrudd av materiale og informasjon om de feilaktige og tåkeleggende offisielle 9/11-rapportene. Han har modig og bestemt presset på og jobbet med forskere og fysikkprofessorer og andre kvalifiserte fagfolk for å vise at de tre bygningene i World Trade Center som kollapset på 9/11 ble felt av eksplosiver i kontrollerte rivninger. Han har opplyst mange om intrigene ved «falskflaggoperasjoner», som brukes som utløsere for krig av mektige, korrupte og grådige politikere, og blodtørste statssjefer.

Dette har han gjort ansikt til ansikt med tung motstand fra dem som helst ville sett det amerikanske folk fomle fullstendig i mørket, nemlig mainstreampressen og andre særinteressegrupper. Men som et lite stearinlys i et stort, mørkt rom, skinner lyset gjennom.

9/11 Truth-bevegelsen, som den kalles, skylder mye til Bollyns arbeid. Siden hans første skriverier om emnet har praktisk talt tusenvis av forskere, professorer, arkitekter, ingeniører, piloter, politikere, brannmenn, religiøse ledere, advokater og andre med ekspertise og kvalifikasjoner organisert seg for at stemmene deres skal høres, og for å tilbakevise den offisielle forklaringen på 9/11-angrepet. Dette er vårt forsøk på påvirke myndighetene til å rette opp skjevhetene. Men noen spør fortsatt: Hvorfor skulle USAs myndigheter enten angripe sitt eget folk, eller tåkelegge saken for dem som angrep oss på 9/11?

Og dette er det Bollyns aller viktigste verk peker mot. For å svare på vanskelige spørsmål som disse, bør kjennere av historien og geopolitikken se på politikken slik den har endret seg, blitt utsatt, avlyst, skiftet kurs eller på annet vis blitt vridd som følge av 9/11. Og som de fleste vil enes om, både var og er det en pågående og uløst
politisk konflikt av formidabel størrelse i Midtøsten, der utviklingen i saken i aller høyeste grad er blitt påvirket av 9/11. Konflikten splitter også vårt eget amerikanske politiske hus, eller den gjør oss i det minste ute av stand til klart å definere og implementere vår politikk i forhold til den. Og denne uløste politiske saken er opprettelsen av en uavhengig og demokratisk palestinsk stat, som skal leve side om side med Israel med fred og rettferd for alle.

Så hva er vår nasjonale politikk når det kommer til opprettelsen av en uavhengig og demokratisk palestinsk stat? Er den flytende, udefinert og omskiftelig over tid, i tråd med andre endringer i det politiske landskap? Eller er den solid, stabil og fullendt, bare avventende den rette tid for implementering? Eller er det kanskje som med andre større internasjonale politiske saker (Iran-Contra, f.eks), at det er mer enn én politikk? Er det én politikk som presenteres for publikum, som aldri ser ut til å bevege seg mot gjennomføring, og en annen som planlegges bak lukkede dører, som utvikler seg i opposisjon til og stikk i strid med den uttalte offisielle politikken?

Som tidligere president Jimmy Carter skrev i sin bok Palestine Peace, Not Apartheid:

«Den ufravikelige offisielle amerikanske politikken siden Israel ble en stat har vært at dets grenser, medmindre disse endres gjennom forhandlinger, må sammenfalle med grensene fra 1949 til 1967…

Den enstemmig vedtatte FN-resolusjon 242 spesifiserer tilbaketrekkelsen av væpnede israelske styrker fra de okkuperte områdene... disse omfatter Golan-høyden, Gaza, Sinai og Vestbredden, inkludert Jerusalem…

USAs politikk var at israelske bosetninger på Vestbanken og Gaza var «ulovlige hindringer mot fred»... og, som medlem av den internasjonale Kvartetten som omfatter Russland, FN og EU, støtter USA Veikartet for fred, som støtter nøyaktig de samme kravene...» Og hvis ultimate mål er opprettelsen av en demokratisk og uavhengig palestinsk stat.

For å understreke de amerikanke og internasjonale bestrebelsene for å få til fred i Midtøsten, kan en kortfattet historisk gjennomgang være på sin plass.

• Camp David-avtalen førte i 1979 til fredsavtalen mellom Israel og Egypt.

• Madrid-konferansen ble holdt i regi av Spanias regjering med støtte fra USA og Sovjetunionen. Den startet 30. oktober 1991 og varte i tre dager. Konferansen var et tidlig forsøk fra det internasjonale samfunn på å starte en fredsprosess gjennom forhandlinger som involverte Israel og palestinerne i tillegg til arabiske land som Syria, Libanon og Jordan.

• Oslo-avtalen den 20. august 1993, signert ved en offisiell seremoni i Washington D.C. den 13. september 1993, var en milepæl for Israel-Palestina-konflikten. Dette var den første direkte ansikt til ansikt-avtalen mellom Israel og politiske representanter for palestinerne. Den var ment å være et rammeverk for de fremtidige relasjonene mellom Israel og Palestina, når alle utestående sluttstatussaker mellom de to sidene skulle tas opp og løses i én avtale. Permanente spørsmål som Jerusalem, palestinske flyktninger, israelske bosetninger, grenser og sikkerhet ble med vilje overlatt til avgjørelser på et senere stadium.

• Interimavtalen om Vestbredden og Gaza, også kjent som Oslo 2, ble signert av Israel og PLO den 28. september 1995. Den ble grunnlaget og referansepunktet for senere forhandlinger og avtaler som Hebron-protokollen i 1997 og Wye River-memorandumet i 1998, og den er grunnlaget for det senere Veikartet for fred, som forutsetter en opprettelse av en demokratisk og uavhengig palestinsk stat, som del av tostatsløsningen for fred i Midtøsten.

• Wye River-memorandumem, signert 23. oktober 1998, var en avtale fremforhandlet av Israel og Palestina for å iverksette den tidligere Interimavtalen fra den 28. september 1995.

• Sharm el-Sheikh-memorandumet om en implementeringstidslinje for utestående forpliktelser og signerte avtaler, og gjenopptakelsen av forhandlinger om permanent status, ble signert 4. september 1999 av Israels statsminister Ehud Barak og PLO-formann Yasir Arafat. Formålet var å implementere Interimavtalen eller Oslo II, samt å implementere alle andre avtaler mellom PLO og Israel siden 1993. De to sidene ble enige om å gjenoppta forhandlingene om permanent status, for å oppnå målet om en avtale om permanent status. De bekreftet nok en gang at forhandlingene om permanent status ville føre til implementeringen av Sikkerhetsrådets resolusjon 242 og 338. De var enige om en bestemt innsats for å sluttføre en rammeavtale og lage en timeplan for å nå disse målene. En timeplan for sluttstatusforhandlinger for å ta opp Jerusalem, grenser, flyktninger og bosetninger, samt en rammeavtale for permanent status (FAPS), skulle nås innen februar 2000 med en permanent avtale signert innen september 2000.

• Fredstoppmøtet for Midtøsten på Camp David i juli 2000 fant sted mellom USAs president Bill Clinton, Israels statsminister Ehud Barak og palestinernes Yasir Arafat. Det var et mislykket forsøk på å fremforhandle en «sluttstatusavtale» for Israel-Palestina-konflikten.

• Taba-toppmøtet var samtaler mellom Israel og Palestina fra den 21. til 27. januar 2001 i Taba på Sinai-halvøya. Dette var samtaler som skulle lede frem til «sluttstatus»-forhandlinger for å få en slutt på Israel-Palestina-konflikten, og de kom nærmere en slik enighet enn noen tidligere eller senere fredsforhandlinger. Samtalene ble avbrutt på grunn av det kommende israelske valget.

Som vi kan se av denne gjennomgangen, gikk de amerikanske og internasjonale bestrebelsene for å få til en omfattende enighet for fred i Midtøsten og opprettelsen av en uavhengig og demokratisk palestinsk stat jevnt fremover helt til starten av 2001. Man kan si at vi som et globalt samfunn var inne i sluttspillet, sent i den andre omgangen, eller ved de siste avgjørende straffesparkene, for å bruke sportsmetaforer – men kanskje er «sudden death» et bedre bilde, tross alt.

Når man har kommet så langt uten å få noen avgjørelse, når fotballkampen annulleres når den var så få sekunder fra konklusjon, tyder det på at det må ha vært meget bestemte og mektige krefter som satte seg i veien. Det må være noen mektige krefter, en velorganisert politisk enhet hvis mål er å hindre en endelig enighet om de viktige spørsmålene i Palestina/Israel-konflikten. Dette antagonistiske elementet er imot enhver enighet som tillater en opprettelse av en uavhengig og demokratisk palestinsk stat.

I februar 2001 ble Ariel Sharon valgt til statsminister for Israel, og ifølge tidligere president Jimmy Carter var han fast bestemt på å avvise Osloavtalen.

Historisk sett kom Ariel Sharon, i likhet med mange andre israelske politikere, med uttalelser og policyendringer som antydet hans mål om å drepe fredsprosessen. I 1977 samlet Menachem Begin en koalisjon som godtok hans premiss om at Gaza og Vestbredden rettmessig tilhørte Israel og ikke skulle gis bort i noen fredsavtale med araberne. Tidlig på 1980-tallet, under Ronald Reagans administrasjon, annonserte Israel annekteringen av Golan-høyden (tatt fra Syria), og økte innsatsen for å bygge israelske bosetninger over hele Vestbredden og Gaza. Faktisk har konfiskeringen av arabisk jord siden 1980, med Likud-partiet i regjering, økt kraftig med byggingen av illegale jødiske bosetninger som en av regjeringens høyeste prioriteter.

Ariel Sharon uttalte at Vestbredden av Jordanelva er «vår, men ikke i våre hender, akkurat som Jerusalem var det frem til Seksdagerskrigen». I Clinton-årene lovte statsminister Binyamin Netanyahu, en Likud-hauk, å aldri utveksle land for fred. Daværende utenriksminister Ariel Sharon erklærte Osloavtalen for å være «nasjonalt selvmord» med ordene: «Alle må nå flytte, løpe og grabbe til seg så mange bakketopper de bare kan for å øke omfanget av bosetninger, for alt vi tar nå vil fortsette å være vårt».

I Jewish History, Jewish Religion forklarte forfatteren Israel Shahak, en israelsk jøde som er kritisk til Israels politikk, grunnene for handlingene til hans lands myndigheter. Shahak skrev:

«Hovedfaren som Israel, som ’jødisk stat’, utgjør for sitt eget folk, for andre jøder og for sine naboer, er dens ideologisk motiverte fremstøt for territoriell ekspansjon og den uunngåelige rekken av kriger som følger av dette målet… I 1956 svelget jeg evrig alle statsminister Ben Gurions politiske og militære grunner for Israels start av Suez-krigen, inntil han erklærte i Knesset på den tredje dagen av krigen at den virkelige grunnen for krigen var ’gjenreisningen av Kongeriket til David og Salomon’ til dets bibelske [gammeltestamentlige] grenser… De bibelske grensene for landet Israel, ’som rabbiniske autoriteter tolker som ideelt å tilhøre til den jødiske stat’ omfatter de følgende områdene: I syd, hele Sinai og deler av det nordlige Egypt opp til utkanten av Kairo. I øst, hele Jordan og en stor bit av Saudiarabia, hele Kuwait og en del av Irak syd for Eufrat. I nord, hele Libanon og hele Syria, sammen med en stor del av Tyrkia (opp til Van-sjøen). Og i vest, Kypros… I mai 1993 foreslo Ariel Sharon formelt under Likud-kongressen at Israel skulle oppta konseptet med ’bibelske grenser’ som partiets offisielle politikk.

Vel, det virker som vi kan ha identifisert opposisjonen til etableringen av en uabhengig palestinsk stat. Som vi ser var de amerikanske og internasjonale forsøkene på å få til en endelig avtale og løsning på den israelsk-palestinske konflikten veldig nær målet, helt til kort før september 2001. Kort tid før den 11. september 2001 ble en israelsk regjering valgt, som hadde erklærte mål som var klart i strid med målene for fredsarbeidet fra USA og det internasjonale samfunn.

Like etter 9/11-angrepet erklærte Israels talsmann Binyamin Netanyahu offentlig: «Det er en veldig god ting,» fordi det ville styrke den amerikanske støtten til Israel. Og som for å bekrefte Netanyahus følelser, ved å bruke 9/11 som begrunnelse, eskalerte Israels statsminister Ariel Sharon den israelsk-palestinske konflikten gjennom å rasere palestinsk sivil infrastruktur, sivile hjem og forretninger på Vestbredden og i Gaza, under slagordet bekjempelse av terrorisme.

Kort tid etter innrømte Sharons stabssjef Dov Weisglass at formålet med hans regjerings politikk med å utvide bosetningene på Vestbredden var å undergrave fredsplanene, hindre opprettelsen av en palestinsk stat og stanse samtalene om retten til retur for de palestinske flyktningene:

«Signifikansen av vår uttrekkelsesplan er frysingen av fredsprosessen. Det tilfører den nødvendige formaldehyden for at det ikke skal være noen politisk prosess med palestinerne. Når du fryser prosessen, hindrer du etableringen av en palestinsk stat… I praksis er hele denne pakken kalt en palestinsk stat blitt flyttet helt og holdent fra vår agenda. Alt dette er blitt gjort med USAs velsignelse.

Hva? Stopp litt der! Dette ble gjort med USA-administrasjonens velsignelse? Hva med vår «ufortrødne offisielle politikk»? Hva skjedde med at de israelske bosetningene på Vestbredden var «ulovlige og hindringer for freden»? Hva med vår offisielle støtte til opprettelsen av en uavhengig og demokratisk palestinsk stat som en integrert del av en rettferdig og endelig løsning på den israelsk-palestinske konflikten og fredsprosessen? Har vi mer enn én politikk her?

Den 28. mars 2001, på Den arabiske ligas møte i Beirut, avsluttet 22 nasjoner en lang debatt ved å støtte en resolusjon fra den saudiske kronprinsen Abdullah. Den tilbød Israel normale relasjoner med alle arabiske stater hvis Israel etterlevde FNs resolusjon 194 og 242. Dagen etter omringet og ødela en massiv israelsk militærstyrke Yasir Arafats kontorbygg i Ramallah. Senere stemte USA for en sikkerhetsrådsresolusjon som krevde israelsk tilbaketrekning fra Ramallah, en resolusjon Israel valgte å ignorere.

Arabiske diplomater beskyldte Ariel Sharon for å overlagt sabotere fredsforslaget, og kronprins Abdullah kalte statsministerens angrep på Arafat «en brutal, foraktelig, usivilisert og umenneskelig ond handling».

I april 2003 ble et «Veikart» for løsning på den israelsk-palestinske konflikten annonsert av FNs generalsekretær Kofi Annan, på vegne av USA, FN, EU og Russland (den såkalte Kvartetten). Kofi Annan sa:

En slik løsning, fremforhandlet mellom partene, vil resultere i fremveksten av en uavhengig, demokratisk palestinsk stat side ved side i fred og sikkerhet med Israel og nabostatene. Løsningen vil få en slutt på okkupasjonen som startet i 1967, basert på Madrid-konferansens referansevilkår og prinsippet om land for fred, FNs sikkerhetsrådsresolusjon 242, 338 og 1397, tidligere inngåtte avtaler mellom partene, og det arabiske initiativet fra den saudiske kronprins Abdullah med støtte fra det arabiske toppmøtet i Beirut.

Palestinerne aksepterte Veikartet i sin helhet. Israelske myndigheter kunngjorde flere begrensninger og forutsetninger, hvorav noen ville gjøre enhver endelig fredsforhandling umulig. Noen av de israelske forutsetningene var: Israelsk kontroll over Palestina, inkludert innreise og utreise for alle personer og alt gods, i tillegg hele Palestinas luftrom og elektromagnetiske spektrum (radio, TV etc). Ingen diskusjon om israelske bosetninger i Judea, Samaria eller Gaza, eller om statusen til den palestinske autoriteten og dens institusjoner i Jerusalem. Ingen referanse til nøkkelkravene i FN-resolusjon 242, og oppgivelsen av enhver rett for hjemvending av flyktninger, blant mye annet.

Det praktiske resultatet av alt dette er, ifølge tidligere president Jimmy Carter, at Veikartet for fred er blitt satt tilside, med bare to resultat: Israel er blitt i stand til å bruke det som en utsettelsestaktikk med en endeløs rekke av forutsetninger som aldri kan oppfylles, mens Israel fortsetter sine planer for implementering av de ensidige målene. Og USA har kunnet gi et inntrykk av positivt engasjement i en «fredsprosess».

Med Ariel Sharon og George W. Bush i stolen, førte de mange fredsforhandlingene ingen steder hen.

Tidlig i 2005 ankom Jimmy Carter igjen Israel. I Palestine Peace, Not Apartheid, beskriver han de «mest oppskakende inngrepene fra den store delemuren som bygges av israelerne».

Den israelske muren splitter Det hellige land

Carter skrev om den israelske separasjonsmuren, som også kalles for et ’sikkerhetsgjerde’:

«…det andre formålet med den ble klart da vi var vitne til byggingen av den og studerte kart over barrierens videre vei gjennom Palestina. Med den israelsk-okkuperte Jordan River Valley, ville muren fange inn store landområder for Israel og omringe palestinerne som var igjen i de palestinske restene av Vestbredden. Dette ville alvorlig begrense palestinsk adgang til omverdenen. ’Fengselsmur’ er mer dekkende enn ’sikkerhetsgjerde’.

Sharons formål var ifølge Carter å implementere den ensidige uttrekkelsespolitikken og å fullføre byggingen av muren som skiller palestinerne fra områder Israel legger krav på.

I Carters bok beskriver han videre forholdene og utviklingen som har funnet sted i Midtøsten, og som har fått lov til å skje i kjølvannet av 9/11. Jeg skal sitere og gjengi, og understreke de aller viktigste utviklingstrekkene som har funnet sted, og som har fått oss enda lenger fra en endelig løsning på fredsprosessen for Midtøsten og opprettelsen av en uavhengig og demokratisk palestinsk stat som del av en tostatsløsning. Carter skrev:

«Med økende kontroll over Øst-Jerusalem, med relativ sikkerhet fra muren som omringer det som er igjen av Vestbredden, og med tusenvis av gjenværende bosettere øst for muren beskyttet av en sterk okkupasjonsstyrke, er det en fristelse for visse israelere å simpelthen unngå enhver videre anstrengelse i retning av en fredsavtale basert på Kvartettens Veikart eller forhandlinger i god tro på noe annet grunnlag …

I dette diplomatiske vakuum har israelske ledere slått inn på en serie av ensidige beslutninger, som tilsidesetter både Washington og palestinerne… Ved hjelp av deres politiske og militære dominans iverksetter de et system med delvis tilbaketrekking, omringing og apartheid mot muslimske og kristne borgere i de okkuperte territoriene. Drivkraften for den tvungne adskillelsen av de to folkene er… tilegnelsen av landområder…

De fremtidige utsiktene for Vestbredden er… nedslående. Spesielt problematisk er den enorme delemuren i befolkede områder, og et ikke-passerbart gjerde i grisgrendte områder. Regjeringene til Ariel Sharon og Ehud Olmert har bygget gjerdet og muren hovedsakelig på palestinsk territorium, dypt inne på Vestbredden for å omringe israelske bosetningsblokker og store områder av annet palestinsk land. Barrieren er ment å bli minst tre og en halv gang så lang som Israels internasjonalt anerkjente grense, og skjærer allerede tvers gjennom palestinske landsbyer, og den avskjærer familier fra hager og jordbruksland …

Ett eksempel er at den vandrende muren nesten fullstendig omringer den palestinske byen Qalqiliya, med dens 45.000 innbyggere, med mesteparten av borgernes land og rundt en tredjedel av deres vannforsyning konfiskert av israelerne. Omtrent samme omringing har funnet sted rundt 170.000 innbyggere i Betlehem, Jesu fødested.

Først må et bredt område bulldozes gjennom disse samfunnene før muren kan reises. I tillegg til betongen og de elektriske gjerdene som brukes i byggingen, har barrieren to meter dype grøfter, veier for patruljeringskjøretøy, elektroniske bakke- og mursensorer, termiske kameraer og videokameraer, vakttårn og piggtråd – nesten utelukkende på palestinsk land. Området mellom den lukkede skillebarrieren og den israelske grensen er gjort til avstengt militært område for en udefinert tidsperiode. Israelske direktiver fastslår at hver palestiner over 12 år i det avstengte området må søke om ’permanent innbyggertillatelse’ fra den sivile administrasjonen for å få lov til å bo i sine egne hjem…

For å oppsummere: Et hvilket som helst område Israel velger å konfiskere vil være på deres side av muren, men israelerne vil fortsatt kontrollere palestinerne på den andre siden av barrieren…

Siden 1945 har Den internasjonale straffedomstolen i praksis fungert som FN-systemets juridiske arm, og i juli 2004 bestemte domstolen at den israelske regjeringens bygging av separasjonsmuren på den okkuperte Vestbredden var ulovlig… Domstolen ba Israel om å stanse byggingen av muren, å rive det som allerede var bygget på okkupert palestinsk jord, samt å kompensere palestinere som led tap som følge av byggingen av muren. Israelsk høyesterett valgte å ikke akseptere Den internasjonale straffedomstolens beslutning…

Muren krenker mange steder langs ruten som er viktige for kristne. I tillegg til å omringe Betlehem i et av dens mest bemerkelsesverdige inngrep, finner vi en spesielt hjerteskjærende oppsplitting langs sydsiden av Oljeberget, et yndlingssted for Jesus og disiplene, og veldig nært Betanien, der de ofte besøkte Maria, Marta og broren deres Lazarus. Det er en kirke der som er oppkalt etter en av søstrene, Santa Marta Monastery, der Israels tredvefots betongmur skjærer rett gjennom eiendommen. Tilbedelsesstedet er nå på Jerusalem-siden, og menigheten er adskilt fra det fordi de ikke kan få besøkstillatelse for Jerusalem. Presten, fader Claudio Ghilardi, sier: ’I 900 år har vi levd her under tyrkisk, britisk, jordansk og israelsk styre, og ingen har noensinne hindret folk i komme og be. Dette er skandaløst. Dette er ingen barriere. Det er en grense. Hvorfor sier de ikke sannheten?’

Fader Claudio legger til en kommentar som beskriver traseen for hele muren: ’Muren skiller ikke palestinere fra jøder, men palestinere fra palestinere’. I nærheten ligger tre klostre som også vil avskjæres fra menneskene de tjener. Disse 2000 palestinske kristne har mistet sitt bønnested og åndelige senter.

I tillegg til å avskjære rundt 200.000 palestinere i Jerusalem fra deres slektninger, eiendom, skoler og arbeidssteder, er muren designet for å fullføre omringingen av et grovt oppstykket Palestina, som bare er en brøkdel av dets opprinnelige størrelse, oppdelt og inndelt i kantoner, okkupert av israelske sikkerhetsstyrker, og isolert fra omverdenen. I tillegg bygges et nettverk av eksklusive motorveier over selv disse små fragmentene av Vestbredden for å forbinde det nye Stor-Israel i vest med den okkuperte Jordan River Valley i øst, der 7000 jøder bor i 21 tungt beskyttede bosetninger blant rundt 50.000 palestinere som fortsatt får lov til å bo der. Området langs Jordanelva, som nå planlegges som den østlige delen av omringingen av palestinerne, er et av Palestinas mest lukrative og produktive jordbruksområder. De fleste av innbyggerne der ble tvangsutvist i 1967, og israelerne har ikke tillatt disse opprinnelige familiene å vende tilbake. Israelske tolltjenestemenn holder lister over navnene deres og er påpasselige med å hindre dem i å ta seg over noen internasjonale checkpoints inn til okkupert territorium, der de kan kreve tilbake sine egne hjem og jordbrukseiendommer.»

President Carter fortsetter å beskrive de heller håpløse utsiktene for palestinerne, et resultat av en utvikling som ble tillatt å finne sted på Midtøstens politiske arena etter 9/11-angrepet: «Det er åpenbart at palestinerne vil bli etterlatt uten noe territorium der en levedyktig stat kan opprettes… Palestinerne vil få en fremtid hverken de eller noen del av det internasjonale samfunn kan akseptere».

Så det virker som en tostatsløsning for fredsprosessen er blitt helt uaktuell. Var dette den virkelige grunnen for 9/11? Ble angrepet utført for å skape forutsetninger for krig, basert på løgn, bedrag og tåkelegging som ville avlede og vanskeliggjøre forsøkene på å nå en tostatsløsning som så ut til å være innenfor rekkevidde like før september 2001? Var angrepet utformet for å tillate Israel å fortsette sine ensidige mål om videre ekspansjon, om å skape et Stor-Israel som strakte seg fra Eufrat til Nilen, med etnisk rensing av landet for dets opprinnelige innbyggere? Har vi i Den grønne sone i Bagdad etablert en base for å gjennomføre videre operasjoner for å hjelpe vår zionistiske allierte med hans fremtidige ekspansjonistiske erobringer? Har vi mer enn én politikk her?

For observatører av historien og geopolitikken gir dette så visst mer mening nå, enn det latterlige «De angrep oss fordi de hater friheten vår»-våset.

Nylig, den 25. april 2009, skrev den israelske avisen Ha'aretz:

«Den nye utenriksministeren Avigdor Lieberman sa på onsdag at Israel endrer sin politikk i forhold til fredsprosessen og er ikke lenger bundet av forpliktelser som ble inngått ved en USA-ledet konferanse for å få til en opprettelse av en palestinsk stat…

En kilde i statsminister Benjamin Netanyahus parti bekreftet onsdag at hans nye regjering aktet å distansere seg fra USA-ledede avtaler om å arbeide i retning av en palestinsk stat.»

«Israels regjering sa søndag at den ikke ville stanse byggingen av et planlagt boligprosjekt i Øst-Jerusalem,» skrev USA TODAY 20. juli 2009. «Statsminister Benjamin Netanyahu sa til sin regjering at det ikke ville være noen grenser for jødisk nybygging noe sted i det ’forente Jerusalem’», og «erklærte israelsk suverenitet over hele byen ’udiskuterbar’».

I september 2009 «godkjente Israel på mandag byggingen av 455 bosetterhjem på den okkuperte Vestbredden,» rapporterte Reuters 7. september 2009. «En liste fra forsvarsdepartementet over de første av disse byggetillatelsene siden statsminister Benjamin Netanyahu tiltrådte i mars, viser at boligene vil bygges i områder Israel akter å beholde.»

Som president Jimmy Carter skrev i Palestine Peace, Not Apartheid:

«Det overgripende problemet er at handlingene til noen israelske ledere i over et kvart århundre har vært i direkte konflikt med USAs offisielle politikk, med det internasjonale samfunn og med deres egne fremforhandlede avtaler… Israels fortsatte kontroll og kolonisering av palestinsk land har vært de fremste hindringene for en omfattende fredsavtale i Det hellige land. For å kunne fortsette okkupasjonen, har israelske styrker fratatt sine uvillige undersåtter grunnleggende menneskerettigheter. Ingen objektiv person kunne selv vært vitne til de rådende forholdene på Vestbredden og trekke disse slutningene i tvil.

To andre relaterte faktorer har bidratt til fortsettelsen av volden og ufreden i regionen: Godkjennelsen av ulovlige israelske handlinger fra et underdanig Hvite hus og en underdanig Kongress de siste årene, samt underdanigheten til andre internasjonale ledere som lar denne uoffisielle amerikanske politikken i Midtøsten (min utheving) fortsette.

For å nå sine mål har Israel bestemt seg for å unngå alle fredsforhandlinger og å unnslippe selv de milde tøylene til USA, gjennom å gå til ensidig handling, også kalt ’konvergens’ eller ’omgruppering’, for å selv plukke ut områdene de vil ha på Vestbredden, noe som etterlater palestinerne i en håpløs tilstand innenfor en liten og fragmentert rest av deres eget land.

Det eneste rasjonelle svaret på denne vedvarende tragedien er å gjenopplive fredsprosessen gjennom forhandlinger mellom israelerne og palestinerne, men USA har i praksis forlatt dette sporet.

I 1796 ga George Washington sin avskjedstale, som inneholdt mange viktige ord på veien og gode råd for fremtidige generasjoner av politikere og borgere. Ringeakten for disse ordene har hjulpet til med å få oss til denne triste post-9/11-politiske verden vi nå befinner oss i. President Washington sa:

’Og likeledes vil de unngå nødvendigheten av disse forvokste militære etablissementene, som under enhver form for regjering er uforenlige med frihet, og som i særdeleshet er å betrakte som fiendtlige til republikansk frihet…

Intet er mer essensielt enn at permanente, vanebetingede antipatier mot visse nasjoner, og sterke bånd til andre, bør unngås. Og i stedet bør vi fostre rettferdige og vennligsinnede følelser overfor alle. Den nasjon som utviser overfor en annen et vanemessig hat eller en vanebetont forkjærlighet, er til en viss grad en slave. Den er en slave av sin fiendtlighet eller av sin forkjærlighet, og begge disse er tilstrekkelig til å føre nasjonen på ville veier vekk fra plikten og dens egne interesser…

Så likeledes skaper en sterk tilknytning til en nasjon fremfor en annen en rekke onder. Sympati for favorittnasjonen, dyrkingen av illusjonen om en innbilt fellesinteresse i saker der det ingen slik virkelig felles interesse er, og påføring av den ene den andres fiendskapelige relasjoner, bedrar den første til deltagelse i kranglene og krigene til den siste, uten tilstrekkelig grunn eller rettferdiggjørelse. Det fører også til innrømmelser av privilegier overfor favorittnasjonen som nektes andrem noe som dobbelt vil kunne skade nasjonen som gir disse innrømmelsene. Ved unødvendig å gi fra seg det som burde beholdes, og ved å oppmuntre til sjalusi, vond vilje og en tendens til å gjengjelde, hos de parter som nektes tilsvarende privilegier. Og det gir til ambisiøse, korrupte eller narrede borgere (som hengir seg til favorittnasjonen), anledning til å bedra eller ofre sitt eget lands interesser, uten at de foraktes, og noen ganger til og med med popularitet. Å forskjønne, så det fremstår som en dydig form for forpliktelse, en prisverdig ettergivenhet for folkemeningen, eller et rosverdig mål for det felles beste, grunnlaget eller tåpelig ettergivenhet for ambisjoner, korrupsjon eller besatthet.

Mot de snikende agentene for fremmed innflytelse (her ber jeg dere om å tro meg, medborgere), bør et fritt folks sjalusi alltid være på vakt, da historien og erfaringen viser at fremmed innflytelse er en av de mest skjebnesvangre fiender for et republikansk styre.

Overdreven partiskhet for én nasjon og overdreven forakt for en annen får dem det gjelder til å se fare kun på én side, og bidrar til å tilsløre og endog akseptere påvirkningskunsten til den andre. Virkelige Patrioter som kan motstå favorittens intriger står i fare for å bli mistenkt og forhatt, mens favorittens verktøy og narrede mottar applausen og tiltroen fra folket, til å oppgi dets egne interesser.

Den store handlingsregelen for oss i forhold til fremmede nasjoner er å utvide våre kommersielle relasjoner, og å ha så liten politisk forbindelse som mulig …

Det er vår sanne politikk å styre klar av permanente allianser med noen som helst del av den øvrige verden …

Harmoni, liberalt samkvem med alle nasjoner, er tilrådelig politisk, menneskelig og interessemessig.’

Når du leser Christopher Bollyns 9/11-koden, vil du forstå nøyaktig hvem og hvilken fremmed politisk interesse det var som faktisk angrep oss den 11. september 2001. Disse fremmede politiske interessene med deres forrædere (George Washington refererte til disse typene som verktøy og narrede) innenfor vårt amerikanske politiske etablissement, forsøkte å forlede oss for å iverksette sin utenlandsk-ledede politiske vilje og ekspansjonistiske politikk i Midtøsten.

Når du leser vil de virkelige bakmennene for 9/11-angrepet bli åpenbare, og de vil også bli navngitt. Motivet vil bli klart, og brikkene vil falle på plass. Du vil forstå at landet vårt er fullt av «ambisiøse, korrupte og narrede borgere» (i politiske maktposisjoner, verv, domstoler, pressen etc) som hengir seg til den fremmede nasjonen, og som har ofret sitt eget lands interesser, i popularitet, med forskjønning, med en aura av prisverdig pliktfølelse. Du vil til og med kunne føle for å støtte en ny granskning av 9/11-angrepet.

Så hva mer bør man gjøre når man finner ut at ens regjering har forsøkt å forlede en, for å iverksette uoffisiell politikk gjennom løgnens, bedragets, forledelsens og tåkeleggingens kunst? For Christopher Bollyn og likesinnede, er skriften klar. «Og ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men avslør dem heller!» (Efeserne 5:11)

Glen Stanish er yrkespilot og forfatter av «Where is the Wreckage of UAL 93?» og Uncle Sam's Christian Patriots, en bok om 9/11-angrepet.

Hele boken kan som sagt lastes ned gratis her: bit.ly/911koden

Idiotiskt att anklaga Israel! Alla borde väl veta att alla som anklagar Israel själva blir anklagade för antisionism. Det är att gå rakt i fällan!

Sedan tror jag inte att det går att bevisa exakt vilka som låg bakom 9/11 förrän en ny verkligt opartisk utredning görs. Man kan ju påstå vad som helst idag och bli trodd om man bara har rätt personer bakom sig.

Det kan inte heller bara varit Israel bakom. Personer inom USA måste haft en mycket större roll. Så varför fokusera på Israel? Idiotiskt är min åsikt!

vi alla VET att det var männen bakom NWO, Illuminati etc som låg bakom 9/11. Att ens blanda in Mossad i skuldfrågan, eller Israel, är lika korkat som att tro att USA's president har någon verklig makt. Attacken var planerad sedan Vietnamkriget, minst (JFK) Tornen preppades t.o.m. med termit redan när dom byggdes. Officiellt för att förenkla en ev framtida rivning, men inofficiellt för att 9/11 2001 var planerat sedan långt långt tillbaks. Illuminati följer en plan in i minsta detalj. En plan som jag tror spelar dem rakt i händerna. Dom VET att folk vaknar just i detta ögonblick. Dom VET faran med att folk börjar ifrågasätta. Det enda som skulle kunna påskynda nästa ondsinta handling i planen skulle vara att alldeles för många vaknar och ifrågasätter. De som vaknar måste agera snabbt och sprida budskapet. Kändisar och journalister är de enda som kan rädda oss nu, det är de som vi måste väcka. Nu. Innan det är försent. Sluta gräv ner er i konspiratoriska böcker om VEM som låg bakom 9/11. Ni vet redan svaret på den frågan. eller hur?

Patrik, hm, er det bedre å bare «VITE» hvem som sto bak 9/11, enn å faktisk sette seg ned og lese grundig og dokumentert research fra en av våre beste researchere?

Om vi tenker oss at det du «VET» kommer fra en plass, er det da absolutt ingen grundige bøker med i den verdikjeden? Det var bare en som røkte på, og så plutselig «VISSTE» han altsammen?

Og Parsifal, hvorfor er det «IDIOTISK» å følge sporene til Israel, men ikke idiotisk å bombe Afghanistan, Irak, Gaza og nå snart Iran fordi man mener sporene og alliansene leder dit?

Og syns du det er mer «IDIOTISK» å skrive/lese en bok basert på håndfaste bevis og faktisk informasjon, enn å krige i over 8 år mot afghanerne (2-3 år mer enn 2. verdenskrig) basert på ren propaganda og CNN-innslag med Bin Laden klippet inn ved siden av WTC?

Kort sagt: Hva er det som er så galt med å skaffe seg mer kunnskap, informasjon og seriøs BAKGRUNN for sine synsinger og meninger?

Alle kan vel «mene» hva som helst om hva som helst, det koster deg ingenting. Men å forakte kunnskap og fordypning i det tema vi diskuterer er i sannhet idiotisk, det gjør deg bare enda dummere.

Quote:

Håller med dig till fullo. Givetvis är sökandet efter fakta det absolut primära, för att få igång en ny 9/11-kommission. Jag ville bara understryka att vi redan "vet" vem/vilka som låg bakom 9/11, trots avsaknaden på handfasta bevis. Illuminati is very much alive and kicking (if anyone thought something else)
either way... the truth is out there!

Hei,

det er en ny download-mulighet ute for dem som ikke behersker BitTorrent. Du kan nå laste ned 9/11-koden direkte fra web som PDF:

askehaug.com/bt/bollyn-911koden.pdf

Kortlinken for denne er bit.ly/bollyn